Historikk og rasebeskrivelse
Rasebeskrivelse i følge NKK
Dunker har fått sitt navn etter opphavsmannen kaptein Wilhelm Dunker som i første halvdel av 1800-tallet krysset ulike støverraser. I 1902 ble «Specialklubb for norske Harehunde» stiftet. Samme år ble harehundene delt i to hovedgrupper som vi i dag kjenner som dunker og hygenhund. I den store gruppen av dunkerhunder inngikk en rekke lokale harehundstammer fra ulike kanter av landet. I utgangspunktet var dermed avlsbasen ganske bred og uensarta. Et karakteristisk kjennetegn ved dunker har alltid vært den gråskimlete fargen og blåhvite iris («glassøyne») som er vanlig i rasen, selv om standarden også tillater andre farger.
Under annen verdenskrig var det dårlig etterspørsel etter dunkervalper og vanskelig å opprettholde en planmessig og kvalitetspreget avl. Men i åra etter krigen steg interessen for rasen kraftig. Interessen holdt seg oppe fram til 1970-åra hvor en antar at konkurransen fra utenlandske harehunder var hovedårsaken til at interessen igjen sank merkbart.
De seinere åra har antall nyregistrerte dunkervalper i Norsk Kennelklubb variert mellom 250 og 350 i året. Dette tallet er såpass lavt at rasen bør øke i antall for at det fortsatt skal kunne drives et sunt og effektivt avlsarbeid på den.
Eksteriør
Bruksegenskaper
Dunkeren regnes som en dugelig harehund. Den samarbeider godt og nært med sin eier ute i skogen og har en tydelig los. Målet for avlsarbeidet har alltid vært å befeste de beste egenskapene i den gamle norske harehunden som var en hardfør og robust brukshund med et robust og behersket gemytt. I dag framhever jegere dunkerens spesielt sterke poter. De tåler is og sørpe godt slik at en jeger kan fortsette jakten der andre støvere må melde pass.
Sikring av dunkeren for framtida
Den viktigste sikringen av dunkeren er å sørge for at det finnes en stor og livskraftig stamme av rasen. Dette kan flere bidra til ved å skaffe seg dunker dersom de likevel har tenkt til å anskaffe seg en harehund. Videre har Norsk Kennel Klubb og Norsk Landbruksmuseum innledet i 1992 et samarbeid med Norske Harehundklubbers Forbund ved Avlsrådet for dunker for å bygge opp en genbank med frossen sæd for langtidslagring. Målet er at genbanken skal inneholde sæd etter ti hunder av hver av de sju norske hunderasene (foruten dunker er det Haldenstøver, hygenhund, buhund, lundehund, norsk elghund grå og norsk elghund sort). Sæden skal fortrinnsvis lagres i ti år og kan tas i bruk ved f.eks. akutt krise i en rase eller behov for «gammelt» materiale i avlsarbeidet. I de siste åra har avlsrådet for dunker i samarbeid med Norsk Kennel Klubbs genetiker Frode Lingås startet et program med innblanding av Hamiltonstøver, Hygenhund og Finskestøver for å bidra til et større genmateriale i dunkeren.
